Andre time hos Haukeland er nå ferdig og jeg fikk med meg et registreringsskjema der jeg skal skrive ned alt jeg spiser (ikke kcal eller mengde, bare hva det var) og drikker, når jeg gjør dette, om jeg syntes det var for mye, om jeg kompenserte for det etterpå (trente, kastet opp etc…) og mine tanker og følelser rundt måltidet.
Dette er i følge psykologen veldig viktig for at behandlingen skal funke, så jeg antar at jeg blir nødt til å gjøre det… Jeg er jo vant til å logge alt jeg spiser for å finne ut kaloriene fra før, så dette blir jo ikke så veldig annerledes… Eneste jeg ikke liker, er at andre skal se det jeg skriver opp. Dessuten sa hun at vi skal begynne å veie neste time (torsdag! :S) Gruer meg!!!!!!!
Nåja, vi får se hvordan det går… Kjøpte meg en kaffe på Narvesen mens jeg ventet på bussen etter timen i dag, men den smakte vann med kaffismak… Kastet den i bosset etter noen slurker. Den var ikke så god at jeg hadde dårlig samvittighet for å sløse med penger, heller 
Sorry alle sammen, men dette er bare et innlegg dedikert til min voksende irritasjon overfor lærere!
For de nyere leserne, så gjør jeg alt som heter skolearbeid hjemmefra over Mac’en. Det funker som regel fint… helt til lærerne glemmer meg… Det skjedde i forrige uke og det skjedde i dag og jeg begynner å bli litt frustrert. Saken er nemlig den at jeg ikke er vedlig interessert i å måtte ta en haug med prøver som har hopet seg opp, bare på grunn av lærernes hukommelsessvikt! >:(
Forrige uke skulle jeg egentlig ha en matteprøve, men har fremdeles ikke hørt ett ord fra mattelæreren min (men han er litt borte i sin egen verden, så han er vel kanskje unnskyldt?) og i dag var det franskprøve. Som den pliktoppfyllende person jeg er benket jeg meg foran min kjære Mac i dag tidlig for å begynne prøven, som læreren hadde lovet meg hun skulle sende meg. Men var prøven kommet når jeg sjekket? Neeeida…
Jeg tenkte kanskje at hun ikke hadde fått tid enda, så jeg ventet litt til, men da ingenting kom sendte jeg en melding til henne hvor jeg spurte hvor prøven ble av. Da svarte hun (klokka 1, fire timer etter jeg egentlig skulle hatt den) at hun hadde glemt det og at hun nå skulle i et møte så hun kom til å sende den klokka to. Det var den dagen. Snakk om waste of time! Hele dagen gikk med til å vente på en prøve! Og før noen spør, den gikk til h*lvete uansett… Jeg suger i fransk -.-
Så nå skal jeg deppe med filmkveld! Alene… Oh joy…
Som svar på en kommentar med sprøsmål om jeg kunne skrive litt om selve behandlingsopplegget mitt, kommer nå dette innlegget. Forrige time på Haukeland fikk jeg med meg et ark med info om selve behandlingen, så jeg bare skriver et raskt sammendrag av det som står der =)
I følge psykologen så er denne metoden for behandling den beste og de sa også at de aller fleste blir friske. Man forholder seg til én psykolog, som er med i et team av lege, fysioterapeut, ergoterapeut, sosionom og sykepleier. Hovedfokuset i behandlingen er at man skal snakke sammen og derfra komme fram til hvilke faktorer som opprettholder spiseforstyrrelsen. Det er viktig at pasienten blir satt i sentrum og føler at han/hun alltid har kontroll og ikke føler at alle andre bare løper av gårde i hver sin retning.
Sånn praktisk så strekker behandlingen seg over enten 20 eller 40 timer, men det kommer ann på hvor undervektig man er. De med BMI mellom 15.0 og 17.5 får som regel 40 timer. Disse timene strekker seg over 40 uker, i begynnelsen med to timer i uken fram til man begynner å gå opp i vekt. Så får man en time i uken, og så har man en time hver tredje uke. Timene varer ca. i 50 min. Man blir også veid i timene og man har egentlig ikke lov til å veie seg hjemme.
Man får også “hjemmelekser” som man må prioritere og det blir lagt vekt på at disse blir gjort, hvis behandlingen skal bli så vellykket som mulig. Hvis man skal dele det inn i faser, vil det se slik ut:
- Informasjon, motivasjon, vektøkning, i fellesskap formulere hva som opprettholder din spiseforstyrrelse og hvilke av disse nøkkelfaktorene vi må arbeide med, lære verktøyene. Regelmessige måltider, registrering og vektøkning.
- Vurdering av progresjonen og identifisering av evt. barrierer og jobbe med disse. Oppdatere formuleringen vi tidligere har laget slik at den passer med hva som nå synes å opprettholde spiseforstyrrelsen. Planlegging av neste fase.
- Relativt mer fokus på mekanismene og prosessene som opprettholder spiseforstyrrelsen.
- Arbeid rettet mot å klare å opprettholde de endringene vi har fått til og forebygging av tilbakefall.
Håper det gav svar på noen spørsmål 
Okay, where to start?
La oss begynne med begynnelsen da. På grunn av at vi måtte rekke en buss klokka 8 (hadde time hos Haukeland i dag), så måtte jeg opp klokka 6 om morgenen!!! Og det er katastrofe for et b-menneske som meg -.-
Så måtte jeg ordne frokost selv… til en viss grad. Kom så langt som til kaffien før mamma “reddet” meg med å gi meg det pålegget som hun mener jeg skal ha på knekkebrødet mitt. Når jeg var ferdig å spise hadde jeg ti minutter på meg til å kle på meg og komme meg opp til busstoppet. Jeg og mamma stod nå en stund der og ventet, før vi innså at bussen vår ikke hadde lyst til å innfinne seg, i alle fall ikke til rett tid.
Så da måtte vi løpe hjem, ringe pappa på veien for å få han til å skifte så han kunne kjøre oss til Sartor så vi kunne ta bussen videre derifra. Og når vi først hadde kommer i bilen, så stod vi selvfølgelig dønn fast i kø. Det viste seg at en buss hadde hatt en ulykke ved Sotra-brua og på den måten effektivt stanset all rush-trafikken inn til byen. Herlig.
Så kom ikke den bussen vi hadde tenkt å ta, så vi måtte ta en som gikk rundt Loddefjord, før vi der skiftet til en som gikk til byen og deretter måtte vi forte oss til den bussen som gikk til Haukeland. For ikke å glemme at vi på samtlige busstopp (fire) måtte vente i alle fall 20 minutter på bussen. I dette været er ikke det en opplevelse jeg kan anbefale. Jeg sverger, jeg kunne ikke kjenne tærne mine! Tilsammen tok den vanlige 50-minutters bussturen til byen tre timer… Three. Fucking. Cold. Hours.
Men så, kjære lesere, kom en liten opptur når jeg kom inn på poliklinisk avdeling. Det var varmt der! Å, herlige varme! Skal aldri snakke stygt om en ovn noensinne! En virkelig fantastisk oppfinnelse! …Men ja, tilbake til der vi var…
Etter psykologtimen måtte jeg ta en blodprøve og etter litt leting fant vi da til slutt labben. Førti minutter og ni sprøytestikk senere (de stakk tilogmed i hånden, gjorde drittvondt!) kunne jeg og mamma begi oss tilbake til bussen. Jeg hater blodårene mine. Når vi kom til Sartor så måtte jeg innom legekontoret for å ta ENDA en sprøyte (B12-innsprøyting), men den er heldigvis ikke så vond. Jeg begynte turen til byen klokka 8, var hjemme klokka 3.
Så, alle de som misliker Tide, jeg støtte dere så absolutt! Makan til surrete busselskap skal du lete lenge etter!
Skal bare gi alle sammen en liten oppdatering på hvordan denne ‘ansvar-for-egen-spising’-greia går. Hvis dere ser på forrige innlegg, nevnte jeg at psykologen på Haukeland og mamma har latt meg overta kontrollen over hva jeg skal spise. Mamma sier i fra hvis hun mener jeg spiser for lite, men har hitil klart å få noe som er relativt lavt i kalorier til å se ut som om det er mer. Altså, ingen masing fra mamma sin side.
Etter nå å ha gått noen dager med dette opplegget, finner jeg at det veldig godt. Jeg slipper å spise så masse, spesielt til kvelds. Da har det i det siste gått i frukt sammen med et lite glass yoghurt. Det som irriterer meg er at vekta ikke går så veldig mye nedover, det gikk fort nedover, men så stanset det opp igjen. Jaja, sånn var det når jeg levde på 200 kcal om dagen også. Det går nedover, men kommer nok ikke til å gå så veldig fort. Får bare være tålmodig da, antar jeg.
Ja, da kan jeg meddele at jeg for første gang har satt min fot inne på Haukeland. Det var egentlig ikke noe spesielt
Etter å ha ventet litt på den nye psykologen min og en eller annen sykepleier(?) som jobber sammen med ham i teamet, så snakket vi litt sammen. Først satt mamma og pappa der, men jeg kastet dem ut når psykologen (Atle eller Asle tror jeg det var…) ville stille spørsmål. Det gikk egentlig greit, men jeg ble litt frustrert! Jeg føler egentlig ikke selv at jeg har noe problem, men når jeg svarte på spørsmålene hans og snakket med han så følte jeg at det som kom ut av munnen min totalt motsa det jeg tenker! Er munnen og hjernen min to forskjellige ting som oppfører seg uavhengig av hverandre? Man skulle jo nesten trodd det…
Anyway! Etter å ha blitt litt “kjent”, så avtalte vi at jeg skal komme tilbake neste uke, samme tid og dag, til ny time. Da mamma spurte om hva hun skulle gjøre framover mht. jobben (sykemeldingen hennes går ut nå på lørdag), så sa han at det var jeg som liksom stod i sentrum og som måtte prøve å styre dette litt selv! Det vil i praksis si at mamma har gitt opp styringen til meg! Hun sa at fra nå av er det jeg som har ansvar for å få i meg nok kalorier i løpet av dagen! Og gjett om jeg kommer til å utnytte det! Begynte allerede i dag egentlig. Forrige gang vi var på butikken, fikk jeg tak i en type knekkebrød som inneholder 20 kcal mindre enn det jeg har pleid å ha. Deretter greide jeg å kaste den bananen jeg får hver morgen (pleier alltid å kaste den, men denne gangen var det ikke sikkert at jeg kom til å greie det, siden vi måtte kjøre så tidlig og jeg derfor måtte spise i bilen). Til lunch fikk jeg en eat natural-bar og en klementin (ca. 100-150 kcal mindre enn den vanlige lunchen). Middag bestemte jeg i dag, den skal være en slags potetlapper med grønnsaker og kjøtt i dem. De var ikke veeeeldig kaloritunge, og man skulle bare ha en salat ved siden av så jeg har store forhåpninger!
Siden jeg har fått kontrollen, håper jeg at jeg skal få lov til å velge kveldsen min selv. Hvis jeg får lov, kommer jeg til å bytte ut den bomben av tørket frukt, nøtter og yoghurt (den har helt absurd mange kalorier!!) med en fruktsalat kanskje? Kutte opp frisk frukt med en lite glass yoghurt eller juice ved siden av. På den måten vil det se ut som om jeg får i meg en del kalorier, men egentlig får jeg mye mindre enn vanlig.
Det “verste” med dette, er at jeg ikke en gang har dårlig samvittighet for å lure foreldrene mine på denne måten. Jeg er lei av å konstant måtte spise det de synes er nok, fra nå av kan jeg kanskje greie å gå fortere ned i vekt! Jeg har ikke ord for hvor lei jeg er av å se tallene gå oppover for deretter å gå nedover… Akkurat som en berg-og-dalbane, men fremdeles stuck på det samme stedet. Fryktelig frustrerende!
Uff og uff, jeg har virkelig dårlig samvittighet for at jeg har latt det gå så lang tid mellom hvert innlegg! Men nå kan jeg iallefall oppdatere dere om hva som har skjedd i det siste! (Jeg har forresten en god unnskyldning for ikke å ha skrevet, har vært über-travel den siste uka!).
På fredag feiret Emilie (god venn siden sjuende klasse eller noe sånt) 18-års dagen sin og planen var da over natting og sig-star. Jeg greide ikke å overtale mamma til at jeg fikk ligge over der, men vi møttes på halvveien! Jeg fikk en ekstranøkkel til huset og kunne komme hjem når jeg ville. Jeg hadde håpet at jeg ville bli nødt til å gå hjem, siden jeg da ville fått en tur, men det gikk ikke. Mamma hentet meg i kvart på ett tiden fordi Emilie og de andre allikevel var så trøtte at de hadde tenkt å legge seg og forlangte at jeg sa til mamma at hun skulle hente meg. Avtalen var nemlig at hun skulle sende en melding om henting før hun la seg og hvis jeg var ferdig, skulle hun komme. Men men, ikke noe å gjøre med det…
Uansett så hadde jeg en utrolig koselig kveld! Det er så deilig å kunne oppføre seg helt normalt sammen med en gjeng med gode venner! Alle som var der oppførte seg helt naturlig, og ingen stilte noe spørsmål ved at jeg ikke drakk noe (noe jeg sikkert hadde gjort hvis jeg hadde vært frisk…). Festen begynte klokka 8 (jeg kom klokka 9 fordi jeg måtte spise kvelds hjemme) og vi sang sing-star hele kvelden! Susanne hadde nemlig tatt med alle sine spill, så vi hadde nok å velge mellom for å si det sånn!
Kameraet mitt fikk også kjørt seg, jeg ble utnevnt til kveldens paparazzi og dermed fikk jeg i oppdrag å dokumentere herligheta. Endte vel på omtrent 115 bilder og en 3-minutters film. Skal det værra, så skal det værra.
Nå gruer jeg meg bare til torsdag, da er det time hos Haukeland. Vi får nå se hvordan det går…
Legger ved noen bilder av festen, så kan dere se selv
Ja, da har jeg endelig fått beskjed om når timen min hos Haukeland er. Den er da 28. januar. Klokka 9 om morran. Ser ikke de folkene på addresser eller?! Hvordan hadde de tenkt seg at vi som bor ute på Sotra skal komme oss gjennom byen i største rush-tida og til sykehuset? For å rekke å spise først, må jeg vel opp i fem-tida om morgenen -.-
Nå skal det være sagt at jeg er glad for at jeg endelig har fått time, jeg er litt spent på om dette kan hjelpe. I det siste har jeg merket at ønsket om å bli frisk har vært omtrent inteteksisterende. Jeg vil ikke spise, jeg vil ikke legge på meg. Jeg “jukser” så ofte jeg kan (kaster mat, gjemmer den for deretter å kaste den, skulker unna måltider etc…) og jeg har perioder der jeg ikke kan se hvorfor folk lager så stort oppstyr rundt meg! Innerst inne vet jeg vel egentlig at jeg er syk, men jeg merker at jeg i mindre og mindre grad er enig når folk sier at jeg trenger hjelp og at jeg er “alvorlig syk”. Man er ikke “alvorlig anorektisk” med alt det som jeg er nødt til å spise nå, er min mening om saken!
Ved siste lege-besøk ikk jeg vite resultatene fra blodprøven jeg tok på den timen før denne. Det viste seg da at jeg har veldig lave Vitamin B12-lager og trenger å fylle dem opp. Jeg prøvde å ymte med at jeg kunne ta noen piller, sånne multi-vitamin vet du, men neida. Det gikk ikke. Jeg må ta en sprøyte en gang i uka i fem uker. Oh joy… Og jeg som er så glad i sprøyter da! *sarkasme sarkasme* Men det gikk bedre enn forventet faktisk, tok den første sprøyten for to dager siden. Ble noe nervøs når hun sa at hun skulle stikke meg i hofta (hvorfor det liksom?!), men jeg kjente omtrent ikke stikket så det var virkelig en lettelse!
Men nå får det være nok prat om sykdom og sprøyter og jeg vet ikke hva…
Ha en god dag videre alle sammen!
I går kveld var jeg og Solveig på kino (igjen)! Det var hennes julegave til meg at vi skulle se Sherlock Holmes sammen på kino. Det ble veldig koselig, tatt i betraktning at jeg kom til Bergen fem minutter før filmen startet og derfor måtte småløpe til kionoen (prøvd å småløpe i støvletter på j*vlig glatte fortau før?).
Filmen var veldig bra, som film å regne. Jeg, som den lesehesten jeg er, sammenligner alltid filmene mot bøkene og nok en gang må jeg konstatere at bøkene er en trillion ganger bedre enn filmen. Men det hindret meg ikke i å virkelig sette pris på alle de morsomme kommentarene fra Holmes eller Watson sine syrlige bemerkninger. Absolutt verdt en tur hvis du liker komedie/action!
Jeg synes Guy Ritchie har gjort en veldig god jobb med denne, selv om jeg personlig skulle ønsket at det var litt mer detektiv og litt mindre action-helt.
Edit: lagt ut bildet av meg og Solveig på kino! SMIIIL! xD
Siden jeg går på Framnes, som er en internatskole, får jeg en del i stipend. Dette er greit med tanke på at det dekker en god del av utgiftene som går til skolen, men det negative er at jeg må til skolen for å hente det. Norge er blitt et så byråkratisk land at skolen ikke en gang kan sende brevet fra lånekassen til meg. Jaja, det positive er at jeg da har fått lov av mamma og pappa til å reise inn til skolen på søndag og overnatte til mandag! Altså, må i teorien spise tre måltider på skolen (tar med niste, spiser på rommet); kvelds på søndag og frokost og lunch på mandag. Har bare så utrolig lyst til å drite i hele maten! And this is a golden opportunity!
Nei. Fy. Slem Sigrid. Ikke tenke sånn…. Æsj… Men ikke pokker om jeg forteller mamma at jeg ikke vet om jeg klarer å spise maten min, for da får jeg ikke dra og jeg VIL til Framnes!!! Savner alle vennene mine så utrolig!
Men bare tiden vil vise hva som faktisk skjer. Tar det som det kommer, jeg
